interiørpsykolog Tone Solli

Klinisk psykologspesialist NPF | telefon +47 98 82 11 21 | send epost

Finn Skårderud Fra divanen | Psykisk helse nr 2/2008

Finn Skårderud: Psykerom

Her var det ingen psykotisk funkis, men i stedet en rekke arkitektoniske og interiørmessige tegn på at man var opptatt av betydningen av ytre rom for de indre rommene.

FOLK SKAPER HUS. Men hus skaper også folk. Omgivelsene preger oss. Hva da med husene hvor man forventes å bli frisk? Et sinn kan beskrives som et indre rom, som preges av de ytre rommene. Og de ytre rommene formidler verdier og holdninger. Hvor helsebringende er helserommene?

JEG OVERNATTER MYE PÅ HOTELLER. For den som stort sett alltid sover i sin egen seng, kan dette høres ut som luksus. Det oppleves ikke slik. Begeistringen for hoteller faller raskt med økende bruk. Man skal ikke tilbringe mye tid i hotelleksistensen før man lengter tilbake til sitt eget hjem og sin egen madrass. Når man ligger slik i hotellsengen, blir man opptatt av at noen rom er verre og noen er bedre enn andre. Trøsten er at det finnes noen virkelig gode rom.
Jeg tenker på stil, arkitektur, inventar og stemning. Som hotellboer merker jeg hvordan jeg blir preget. Det handler selvsagt om smak, om hva man liker eller ikke liker. Men det stikker dypere enn det. Til syvende og sist handler det om omtanke fra dem som har skapt og som daglig forvalter disse rommene. I det jeg skriver dette, sitter jeg på et vakkert, gjennomtenkt og trøstende hotellrom som jeg er meget glad for. Jeg beveger meg rundt i rommet, fra hjørne til hjørne, undersøker og gransker og nikker tilfreds. Jeg lar meg begeistre av all omtanken som ligger bak lys, farger, linjer, vinduer, bad, inventar, armatur og mere. Og akkurat nå er det slik at jeg ikke bare tenker, men også kjenner at arkitektur kan være omsorg og kjærlige tanker omskapt til form.

SÅ DUKKER DET PLUTSELIG OPP noen ubehagelig tanker. Jeg kom til å tenke på psykiatriens rom, og på et kontor jeg en gang hadde på et sykehus hvor jeg arbeidet. Det plaget meg å sitte der. Hele rommet var preget av fravær av omtanke. Det handlet ikke om dårlig smak, men om fravær av både smak og vedlikehold. Jeg skammet meg når jeg tok imot pasienter og familier, og la meg til faste tirader for å unnskylde det deprimerende rommet for behandling av deprimerte. Og jeg tenker videre på de sykerommene jeg har beveget meg gjennom, hvor den psykotisk utagerende skulle beroliges i rom ribbet for det meste annet enn seng, madrass og belter. Stilarten kan vel kalles psykotisk funkis. Den er vond.

JEG SØKER GODE TANKER om psykiatriens hus, og husker at Gaustad statsasyl etter sin åpning i 1855 fikk en arkitekturpris. Reformatoren Herman Wedel Major og hans svoger, den etablerte arkitekten Heinrich Ernst Schirmer, ønsket å bygge en moderne institusjon for en human og tvangsfri psykiatri. Arkitekturen skulle uttrykke den gode moralen om en faderlig omsorg som spredte seg ut fra tårnbygningen som sentrum og ut til de syke som bodde i paviljongene. Nå gikk det kanskje ikke helt slik med institusjonspsykiatrien som disse reformatorene hadde tenkt seg.
Og jeg har sentimentale minner om da jeg var med å pusse opp rommene i deprimerende italienske galehus for tretti år siden. Vi satte opp speil for at de utslåtte pasientene skulle gjenoppdage seg selv og vie seg selv mer positiv omtanke. I det gamle regimet hadde speilene vært forbudt fordi man kunne drepe seg selv og andre med dem.

JEG FORDRIVER DÅRLIGE MINNER om vonde rom med å huske en god formiddag med overlege Egil Waldenstrøm ved Telemark sykehus. Han er en fin mann som med stolthet viste frem den nye akuttpsykiatriske avdelingen. I planleggingen la man mer vekt på estetikk, design og arkitektur enn på sikkerhet. Her var det ingen psykotisk funkis, men i stedet en rekke arkitektoniske og interiørmessige tegn på at man var opptatt av betydningen av ytre rom for de indre rommene.
Akuttavdelingen ble planlagt ut fra en filosofi om oversikt fremfor overvåking, og om pasientenes behov for ro, verdighet, lys, luft og kontakt med naturen, fremfor påtvunget sosialt fellesskap, trange rom og korridorer, dårlig lydisolering og støy. Rundt store atrier med rennende vann, gress og blomster er det bygd opp hus i glass, stein og sibirsk lerk. Vi gikk fra rom til rom, og dette minnet ikke om noe sykehus jeg før hadde vært i. Prosjektet ble opprinnelig møtt med skepsis. Min guidende kollega kunne den gang fortelle meg at bruken av tvangsmidler som belter hadde gått ned med 80 prosent, og bruk av tvangsinnleggelser og tvangsmedisinering var redusert med 50 prosent i perioden 1999–2004. Bruken av sovemidler var også sterkt redusert.

ESTETIKKEN sørger for at etikken kan komme til syne og til live. Og akkurat nå er jeg glad for mitt hotellrom.

© interiørpsykolog Tone Solli | Disse sidene er gyldig XHTML og CSS | Webdesign Håndlaget av Snedig design og Ruben Solvang | Logg inn