Dagbladet Søndag | 22. oktober 2006

Tekst: Astrid Gjøsund | Foto: Elisabeth Sperre Alnes
Les artikkelen | Last ned artikkelen som PDF

Romferden

– JEG TENKTE AT dette var den sikre død. Det var den første reaksjonen da huseier Regin for 13 år siden så sveitservillaen fra 1897 som i dag er hjemmet for ham, Tone og deres to barn Vilde (10) og Jenni (7).
– Huset var rett og slett rivningsklart. Takrennene hang og slang, avløpene var tette, vann rant nedover veggene, malingen flasset av og hagen var fullstendig overgrodd, sier han. Men én liten detalj fikk Regin til å øyne håp for huset like i utkanten av Bergen sentrum.
– Jeg kom inn, fikk se takhøyden og tenkte umiddelbart «atelier», sier han med et stort glis. Regin er utdannet lege, men har fotografert i 18 år og har også fotograferingen som bigeskjeft.

I 13 ÅR HAR han og Tone jobbet mer eller mindre kontinuerlig med å sette i stand den gamle villaen.
– Vi har ikke lagt noen restriksjoner på oss selv i forhold til å endre ting. Likevel har vi en veldig respekt for huset, som vi synes har en utrolig flott sjel, sier Tone. Mesteparten av arbeidet har de gjort selv.
– Alt fra å knuse betong for hånd til å drenere, sier Tone litt stolt.
– Vi kalte husprosjektet «Den sjette verdensdel». Vi hadde reist mye i ulike deler av verden, og det å se på vårt store husrehabiliteringsprosjekt som en utforskende reise, ga energi og mot til å ta fatt på oppgaven.

RESULTATET MENER DE er blitt et svært funksjonelt og fleksibelt hjem.
– Grunntanken er at de ulike rommene skal kunne brukes til mye forskjellig, ingenting skal være fastlåst. Vi vil at huset skal leve, sier Tone. Mange av møblene har fått hjul, de andre er lette, slik at familien enkelt kan flytte dem om de trenger å frigjøre plass.
– Jeg har stor familie, og her har vi feiret mange store dager. Blant annet har vi holdt to brylluper, sier Tone.
– Men samtidig som hjemmet vårt er et sted det skal skje mye, har vi vært opptatt av at det estetisk sett skal være stille, med rene, store flater. Vi vil ha kontraster, men de skal være satt i sammenheng, sier hun.
Det kanskje beste eksempelet på husets fleksibilitet er spisestua, eller bunkersen som familien har døpt rommet. Spisebordet er på hjul og har fått kontorstoler som spisestoler. Det er også i dette rommet TV-en er plassert. Og når familien samler seg til TVkveld, er det i ei jernseng, også den på hjul. Den som er kjapp nok får innta hedersplassen; en gammel barberstol.
– Valgene vi har tatt har vært intuitive, men likevel bevisste. Vi har ikke tenkt at dette huset skal bli sånn og sånn, det har liksom vokst fram sammen med oss, sier Tone.

REGINS FOTOGRAFERING HAR også fått sette sitt preg. På flere av veggene henger fire kvadratmeter store bilder fra hans mange prosjekter.
– For tida tar jeg bilder av sovende mennesker. Jeg averterer rett og slett etter vanlige mennesker som er villige til å la seg fotografere mens de sover. Først får de kveldsmat, så hygger vi oss og prater sammen utover kvelden – og så sover de over i atelieret mitt mens jeg tar bilder av dem. Neste morgen byr vi på frokost, sier Regin.
Tone er spesialist innen klinisk familiepsykologi, men jobber nå mest som interiørpsykolog.
– Tidligere hadde jeg psykologkontor i kjelleren. Da jeg skulle innrede det, merket jeg at likte den biten like godt som å ta pasienter.
– Hva gjør en interiørpsykolog?
– Jeg har kompetanse både på rom og mennesker og kan derfor bidra til endringer både på det indre og på det ytre plan. I en prosess med kundene utformer jeg deres omgivelser og forsøker å utfordre dem til å tørre å tenke selv og ikke bare gjøre som alle andre.

BÅDE TONE OG REGIN er overbeviste om at omgivelsene har svært stor betydning for hvilken sinnstilstand de befinner seg i.
– Vi har begge et sterkt behov for å sette preg på ting og rom rundt oss og ønsker å gjøre steder og opplevelser til våre egne, sier Tone, og gir et eksempel:
– Da jeg skulle føde Vilde, byttet vi ut bildet på fødestua med et stort fotografi tatt av en god venn av oss og som jeg fikk i «fødselsgave» av Regin. Under fødselen spilte vi musikk av Tom Waits, «Requim» av Verdi og «Jesus blood never failed you yet» av Gavin Bryars. Jordmødrene var helt svimle etterpå, smiler hun. Både Tone og Regin understreker at det er svært viktig at begge parter er fornøyde med resultatet.
– Vi nøyer oss ikke bare med å komme til enighet, både Tone og jeg skal føle at valgene vi har tatt er gode. Jeg tror parforhold kan gå i stykker om man ikke lytter til hverandre under oppussingsarbeid. Vi har nettopp feiret sølvbryllup, sier Regin.